Takk for sist for faen

 Det er omtrent et år siden sist jeg skrev noe her inne. Jeg skriver på bokmål, tror kanskje det er en måte å distansere meg på, et forsøk på å plassere ordene utenfor meg selv. Skulle ønske jeg kom hit med sikkerhet i ordene. Skulle ønske jeg vendte meg hit i stolthet, i bevissthet, i en stabil og inderlig ro. 

Men alt faller. Det er snart februar igjen og alt faller fremdeles. Det gjør meg sint. Forbanna. Jeg vil knuse noe rundt meg, kanskje da vil det ikke føles som jeg knuser mer. 

Og så skal man skrive om det da, og hvordan skal man skrive om det uten å virke stakarslig og idiotisk og hva faen da, det har gått så mange år, du har gjort så mange ting, du har fiksa livet på din egen rare måte - det er på tide å la det gå nå. Bare la det gå. 

Men alt faller. Det er snart februar igjen og alt faller fremdeles. Det gjør meg sint. Forbanna. Jeg vil knuse noe rundt meg kanskje da vil det ikke føles som jeg knuser mer. 

I februar 2016 mistet jeg tryggheten min. 

Det finnes mange som meg. Altfor mange. 

Noen reiser seg som føniks fra asken og spruter ild mot de som gjorde utrett. Noen blir en bauta for andre som trenger dem. Noen forsvinner helt. Noen må slette sitt navn og bli til en ny. Noen vinner kampen om rettferdighet. Noen blir sterke som bjørner. Noen vokter sitt hjerte med skjold. 

Andre drar. 

Jeg dro. 

Først til London. Jeg husker jeg var full. Danset. Gav faen og var lykkelig, det var den eneste følelsen jeg visste hvordan man faker, det er lett, man strammer bare kjevemuskulaturen på begge sider, opp mot øynene, åpner munnen litt og ler. Det er aldri noen som stiller spørsmål ved det. Helt til en venninne glemte seg og spurte hva faen som hadde skjedd på armen min, den var blå helt oppe ved t-skjortekanten og jeg måtte gå på do for på kaste opp. Etterpå dro vi til byen og danset.

Seinere bestemte jeg meg for å vinne. Jeg skulle bli i byen som brant. Jeg øvde meg på å gå i de gatene hvor minnene gjorde som vondest. Jeg åpnet meg for venner. For familie. Jeg pratet i kvinnesirkler og engasjerte meg på kvinnedagen. Jeg var en forkjemper for at å jobbe med unge menns følelser og aggresjon helt fra barndom av er helt nødvendig forebygging.

Årene gikk og jeg befant meg sjelden i Bergen i februar. Jeg var i Berlin. Jeg var i Oslo. Jeg var hjemme hos mor og far, ofte syk, ofte utslitt: glad for å ha en synlig unnskyldning for å grave meg ned. Feber. Magesmerter. Hodepine. Oppkast. Alltid noe. Og selv om jeg da var åpen om at jeg slet psykisk ville jeg aldri si noe annet enn feber, magesmerter, hodepine, oppkast. 

Jeg skriver kryptisk jeg beklager. Jeg tror det handler om at jeg ikke vil vedkjenne meg alle de årene det tok å bli frisk etterpå. Men så kommer februar snart og jeg kjenner at jeg kanskje må bere på denne trangen til å knuse noe utenfor meg selv for resten av mitt liv.  Jeg ble slengt veggimellom av kjæresten min for mange år siden og jeg kan fremdeles kjenne den hvite kallakshylla treffe ryggraden min, kurvstolen som svir oppetter leggen mine: når jeg skriver det kjennes det nesten ut som det skjer nå. Men jeg har lært meg metoder. Måter å hente tankene ned igjen på, huske at kroppen min er her: se rundt i rommet: plassere konkrete ting i hendene mine. Kjenne at føttene står på teppet jeg ser på gulvet, og så puster jeg meg hit, tilbake hit hvor jeg fysisk er. 

Les meg korrekt er du snill. Dette er ikke en trist tekst. Dette er ikke en vond tekst. At jeg skriver den viser bare hvor sterk jeg er. At jeg ikke lengre er redd. At jeg ikke stenger det inne i meg selv, og at jeg ikke lar det bli tungt nok til at jeg drukner. 

Sterk. Og svak. Det er greit. Jeg tenker det er lov å være svak. Og kanskje skriver jeg dette fordi jeg er litt svak nå, fordi jeg ikke klarte ta opp telefonen og ringe noen, selv om alle mine venner hjemmefra vet, selv om alle mine venner hjemmefra har elsket meg så høyt når jeg har vært på mitt kjipeste. For herregud så kjip man kan bli. 

Jeg tror jeg har sluttet å være kjip. Det hjalp å dra bort litt permanent. Helt nord og ut i det blå. Det er vel bare han stakkaren som jeg forelska meg i her oppe som har sett meg skrike med blodskutte øyne at fuck deg! Alt raseriet i verden veit dere, det kommer jo ut til dem man føler seg tryggest på. Det er en grusom sannhet. Jeg har samlet raseri i årevis og nektet å elske noen og så, plutselig når det kommer en som jeg ikke klarer å holde guarden oppe for lengre så eksploderer jeg til slutt. Blir kjip. Det er ganske irriterende, det der. Får meg til å tenke at jeg kanskje bare burde være aleine. Og nå er jeg jo det igjen uansett. 

Nei faen heller. Det blir stakkarslig og kjipt dette her. Det er ikke det jeg vil at det skal være. På ekte: det er ikke det jeg vil! Men jeg trenger å skyve det ut av meg selv på en måte. Ordene har alltid vært min måte. 

Et dikt er et dikt 

og din plikt 

skriver du slikt 

kan du få gikt

Ida Marie 8år 

Jeg kommer til å få gikt. Det føles ofte som en plikt, som en iboende kraft som må stimuleres og brukes og kreves for at livet skal føles ja...levende. Jeg er en skrivende... nå skriver jeg meg bort. Bort i et forsøk på å ikke skrive meg ned i mørket. Bort i et forsøk på å unngå at noen skal tenke synd på meg. Bort i et forsøk på unngå at noen skal våge å tenke at jeg syter. Hører jeg en noen gang at noen sier at voldsofre syter kommer jeg til å kjøre en verbal kraftsalve så hardt inn i sjela på vedkommende at de aldri vil åpne munnen med slike ignorante og ufølsomme ord igjen. 

Sint. 

Ja jeg er sint. 

Det sies at sorg har mange stadier. Sinne er ikke det siste. Noen vil kanskje påstå at jeg da ikke har bearbeidet nok, at jeg ikke er ferdig: som om det er et mål å bli ferdig. Det har vært et mål å bli frisk, å kunne leve uten at panikkanfall og konstant frykt skal ta over hverdagen: og det har jeg klart. Men sint, sint på systemet og sint på at så mange lever med de samme traumene kanskje for resten av sitt liv ja? Jævlig sint. 

Idag har en av få kvinner som åpent har gått ut i media og fortalt om hva hun har blitt utsatt for postet på instagram at voldsutøveren som fikk 13 år i fengsel er blitt sluppet ut på perm. I hennes by. Uten at hun er blitt varslet. Hun fikk vite det av et av hans andre offer, som ble varslet samme dag som han slapp ut. Det siste han gjorde før han ble satt bak murene var å love at han skulle ta livet hennes. 

Sint? 

Ja jeg er sint. 

For dette handler jo ikke om meg. Det handler ikke om min historie. Det handler om et samfunnsproblem som etser seg inn i alle deler av samfunnet vårt. Det eies ikke av verken arv eller miljø - det florerer i alle samfunnets deler. Og jo mer jeg skriver, jo lengre tid jeg bruker på å tenke på dette kommer jeg bare sterke og sterkere tilbake til det jeg så inderlig ønsket å jobbe for noen år tilbake: forebyggende arbeid. Jobbe med gutta. De sårbare, sinte, gutta som ikke har verktøyet eller orda til å håndtere livet og heller ender opp med å undertrykke og slå.

Jeg tror jeg veit hva jeg skal knuse nå. Jeg skal knuse stigma og skam og jeg begynner idag, før februar kommer og tar meg.

Trenger du noen å snakke med? 

VO-linjen – 116 006

En slags kavalkade

Hvordan starter man et sammendrag av et år? Jeg leiter etter ordene. Noe om at det startet likt alle andre år? Nei. Det gjorde ikke det. 2020 startet med at jeg sørget over Ari Behn. Jeg kan ikke helt sette fingeren på det, men det skjedde noe inni meg da han tok livet sitt, som i så mange andre. Kanskje var det fordi han var så brutalt levende i alle aspekter av livet. Han minner meg om noen av mine venner og han likner ingen jeg kjenner. Da han satte punktum skjønte jeg at det er nå jeg må begynne å skrive. Jeg tror det er derfor. Kanskje sorgen handlet like mye om meg selv, som den handlet om tapet av en personlighet jeg aldri hadde møtt. Kanskje sørget jeg min egen tafatthet, at jeg stadig har tatt snarveier og vært for lat til å virkelig jobbe med det som sprenger fra innsiden. Ordene. Jaget etter å være stadig skapende. 

 Året startet altså med en drakamp, en krig mellom lengselen etter folkelig komfort og et kunstnerliv som ingen forstår. Jeg har venner i begge leire, midt i mellom et sted danser jeg på eggen av en kniv, som Tommy Tokyo synger. På knivseggen sjonglerer jeg mitt eget bunnsolide omsorgsmennske; det trygge, stabile og pliktoppfyllende jeget som trøster barn og vasker sår og smører leverposteiskiver. Jeg sjonglerer henne som av hele sitt hjerte trivesi det enkle, med det søkende jeget som stadig må ut, vil ut. Jeget som drikker seg full i fjæra med kunstnervenner og danser til føttene blør, som skriver om fyll, sex og traumer. Det er bare knivseggen som bærer hele mennesket. Jeg finnes ikke på den ene eller den andre siden. Jeg bor her. Jeg lever her. Her skal jeg nok være. 

 Jeg skulle reise i 2020, tråle Balkan, være levende og skrive, skrive, skrive. 

Jeg har nesten ikke skrevet et ord. «Jeg tror ikke jeg kan elskes som kvinne, som et sensuelt og lengtende individ. Jeg må nok kunne elske meg selv først, sånn som i Eat, pray, love» skrev jeg som et notat på telefonen en gang tidlig i året. Jeg lå naken i et flekkete sengetøy med beina i kringle rundt et annet menneske. Seinere det samme året skal jeg skrive at jeg har møtt noen som føles som et hjem. Mellom disse to notatene skjer det nesten et helt liv, og slik har 2020 slikket mine sår. Det ble aldri noe av den Balkan-reisen. Verden skulle stenge, det er ikke noe vits å skrive noe om det, det er allerede skrevet, dere veit hvordan det har vært. 

 Det som skjer i 2020 er vel at jeg ramler ned fra kniveggen. At jeg finner fred i midnattsol. Ser at jeg er slik nå, sånn her, en som liker å traske i timesvis og spise svette brunostskiver i lyngen. Som handler på tilbud og ser lindmo på tv. Som kjører bil og stort sett er edru. Som står opp tidlig på morgenen og går til en jobb jeg trives i. Som er trygg og stabil. Og jeg savner det tidvis, dansen der oppe på eggen, dragningen mot det rotløse og uperfekte. Slikt vil det nok stadig være. Bare slik kan jeg være hel. Tror jeg. Så ta det rolig. Jeg er ikke blitt kjedelig, bare tilfreds, og det er ikke så skummelt som jeg trodde det skulle være.